Med samlingen Himlene glitrer fornyer Mona Høvring seg som poet. Selv om hun fortsatt er umiskjennelig med sin språklige rikdom og oppfinnsomhet, bærer de nye diktene bud om forvandling og forløsning. Allerede i det første diktet varsles det om avgjørende endringer og erkjennelser: «Jeg hadde ei svart glasskule,/ i den så jeg at jeg ikke var jente lenger,/ jeg var kvinne (...)». Samlingen tar leseren med på en urovekkende oppdagelsesreise inn i menneskesinnet, gjennom skarpskårne syner og visjoner. Her finner vi gåtefulle spådommer, meditative refleksjoner og en gjennomgripende, klartenkt humanisme. "Himlene glitrer" er en spektakulær diktbok breddfull av både skremmende og trøsterike perspektiver.